Prosjektet ble utført på oppdrag fra Politidirektoratet og Justis- og beredskapsdepartementet. Evalueringsrapporten, som ble overlevert Politidirektoratet 1. september, kaster nytt lys på politiets innsats for å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme.
Evalueringen bygger blant annet på intervjuer gjort med 59 personer fra politiet, Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Politidirektoratet og flere nasjonale og lokale samarbeidspartnere. Utfordringene peker på i stor grad må sees i sammenheng med at prosessen som ledet frem til etableringen av ordningen ikke nødvendigvis var veldig gjennomtenkt.
Evalueringens tre overordnende funn
– Politiets rolle, ansvar, oppgaver og juridiske rammer innen dette virkeområdet er svært uklare. Kort fortalt skyldes det at myndighetene ikke har gitt tilstrekkelige føringer for hvordan dette arbeidet skal organiseres og utføres eller hvordan ansvaret for ulike typer oppgaver skal fordeles mellom for eksempel PST, politiet og kommunene.
– Tandberg og Ravndal finner vi at ordningen forstås, organiseres og praktiseres svært ulikt både i og mellom politidistriktene. I praksis betyr det at man i dag ikke kan forvente tilnærmet lik grad eller type oppfølging av den samme bekymringsmeldingen uavhengig av hvor man bor. Det er aldri bra.
– Kommunene mangler et forpliktende og forankret forvaltningsmessig ansvar, til tross for at de er de som sitter på de viktigste tiltakene. Det er påfallende, og innebærer at det i praksis er opp til hver kommune å velge hvorvidt og i hvilken grad de vil jobbe med dette på en systematisk måte.
Mange av problemene og manglene som ble identifisert gjennom denne evalueringen kun er symptomer på et større problem som ligger i selve oppdraget politiet har fått fra myndighetene. Ravndal mener at politiet på mange måter har blitt gitt et umulig oppdrag. Oppdraget er umulig fordi politidistriktene er bedt om å forebygge et fenomen som i utgangspunktet er PSTs ansvar å håndtere, nemlig politisk vold og terrorisme, forklarer Ravndal og legger til:
– Politiet har ikke lovlig grunnlag til å iverksette forebyggende tiltak mot personer kun på grunnlag av radikale eller ekstreme holdninger. Dermed er politiets radikaliseringskontakter henstilt til en krevende balanseøvelse, hvor de på den ene siden må sørge for å ikke tråkke i PSTs bed, og på den andre siden for å ikke bli et meningspoliti. Det er også en rekke andre faktorer som gjør at politiet i mange tilfeller står ganske alene med et oppdrag som andre instanser nok er bedre rustet til å utføre.
På bakgrunn av denne situasjonen er det etter forskernes vurdering lite hensiktsmessig å komme med anbefalinger som forsøker å bøte på de mange «små» problemene de har identifisert, så lenge roten til disse problemene vedvarer.
I stedet har Tandberg og Ravndal valgt å legge frem et forslag til hvordan radikaliseringskontaktordningen kan tegnes opp på nytt. Blant annet anbefaler de at kommunene bør få tildelt et overordnet ansvar for tiltakskoordinering for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme, hvilket forskerne finner at det i dag stort sett er politiet som har tatt på seg.
