Internasjonal forskning har vist at kriminalitet ofte er konsentrert i et begrenset antall mikro-steder, mens store deler av byen har lav eller ingen kriminalitet. Denne innsikten har bidratt til utviklingen av stedsbaserte strategier for kriminalitetsforebygging og ulike former for datadrevet og prediktivt politiarbeid, særlig i vestlige land. Samtidig er det fortsatt begrenset kunnskap om hvordan slike mønstre arter seg i Norge, og i hvilken grad internasjonale funn kan overføres til en norsk urban kontekst.
Dette prosjektet undersøker hvordan kriminalitet fordeler seg i Oslo, hvordan geografiske mønstre utvikler seg over tid, og hvor stabile disse mønstrene er. Analysene bygger på geokodet politiregisterdata og omfatter ulike typer kriminalitet på et detaljert geografisk nivå for å identifisere områder med systematiske forskjeller i nivå og deres utvikling over tid.
Et sentralt utgangspunkt er at nyere teknologiske og metodiske muligheter, særlig innen GIS og datadrevne analyser, har gjort det mulig å analysere kriminalitet med langt høyere presisjon enn tidligere. Dette har også bidratt til økt bruk av slike metoder i politiarbeid, blant annet i planlegging, patruljering og forebyggende tiltak rettet mot såkalte utsatte områder og/eller hot spots.
En viktig del av prosjektet er å evaluere ulike statistiske og analytiske metoder som brukes for å identifisere og modellere romlige og tidsmessige kriminalitetsmønstre. Prosjektet vurderer både hvor godt ulike metoder fanger reelle mønstre i data, og hvilken nytte de kan ha for prediksjon og beslutningsstøtte i politiet.
Samlet sett bidrar prosjektet til økt kunnskap om forholdet mellom sted, tid og kriminalitet i Oslo, samt til en mer kritisk og empirisk forankret forståelse av hvordan stedsbaserte analyser kan brukes i kriminalitetsforebygging i en norsk kontekst.
.jpg?alt=thumbnail)
