Droner i norsk politi: Fra strategi til praksis
«Bruk av droner i polititjenesten vil gi økt effektivitet, høyere kvalitet og større sikkerhet i oppgaveløsningen,» kunngjorde regjeringen da de lanserte sin dronestrategi i 2018. Året etter startet en forsøksordning i tre politidistrikter – Agder, Trøndelag og Troms – med opplæring av egne dronepiloter.
I dag har politiet over 100 dronepiloter, og dronene er et permanent verktøy i alle politidistrikter. Men teknologien er ikke nøytral – den former og formes av praksisene den inngår i, forklarer Lundgaard. Ute i felt har hun sett at droner ikke bare gir nye muligheter, men også reiser nye dilemmaer.
Bli bedre kjent med Jenny Maria Lundgaard
Teknologi som kunnskapsprodusent
Hvordan vet vi det vi vet? Dette grunnleggende spørsmålet står sentralt i Lundgaards forskning. I politiets bruk av droner, blir det ekstra tydelig at svaret på dette ikke handler om passiv innhenting av fakta, men om alt som skjer i prosessen med å etablere slike fakta: bildene fra dronen skal ses, tolkes, og defineres. “Hvilke observasjoner blir forstått som alvorlige? Hvilke blir avvist som bagateller? Hvorfor?”, spør Lundgaard. Dronen er ikke bare et verktøy – den er en aktør som påvirker hvordan situasjoner forstås og håndteres.
Dronen kobler sammen det som tidligere var atskilt: mennesker og teknologi, luftfartsregler og politiskjønn, bilder og beslutninger. Den gir tilgang til informasjon som ellers ville vært utilgjengelig – som når den viser spor i snøen, søker etter savnede i trange gruver, eller gir oversikt over varmeutviklingen i en brann på en tråler.
Når blikket deles – og misforstås
Lundgaard påpeker at dronen dermed også får stor påvirkningskraft og er med å bestemme hva som finner sted og hva en situasjon er, og dermed, hva som må gjøres.
– Den påvirker og blir en del av politiblikket – et profesjonelt blikk utviklet gjennom erfaring og trening. Når droner brukes, deles dette blikket gjennom bilder og video. Men betyr det at alle ser det samme, spør Lundgaard.
Erfaringene viser at det ikke er så enkelt. Bilder vil alltid kunne tolkes ulikt, og ulike vinkler kan gi helt forskjellige forståelser av en situasjon. Et eksempel på dette er Gåsbakk-saken fra 2021, der en politibetjent ble beskyldt for å ha «meid ned» en motorsyklist under en biljakt, basert på en video fra et dashbordkamera i en bil. En video tatt fra en annen vinkel, med Vegtrafikksentralens kameraer, fortalte imidlertid en helt annen historie, og politimannen ble renvasket – men hadde ikke VTS hatt kameraer på stedet kunne beskyldningene medført et uriktig og problematisk utfall.
.jpg)
– Bilder manipuleres, med og uten intensjon, av teknologien, fotografen, den som redigerer – og av den som beskriver, sier Lundgaard. Hun forteller om et eksempel fra egen forskning der politiet mente å kunne se på dronebilder at personer under en demonstrasjon bar på en potensielt farlig laser.
Dette kunne være farlig for dem rundt, og dermed aksjonerte politiet, og situasjonen eskalerte. Det viste seg å være helt unødvendig: det som så ut som en laser på bildene, var i virkeligheten en liten voldsalarm som kun lagde støy.
– Dronen hadde øyne på stedet, men ingen ører. Så den bidro til at man fortolket det som skjedde til noe potensielt mye mer kritisk enn det det var, forteller Lundgaard, og påpeker at dronen slik også kan skape fungere som en bråkmaker
Hvordan blir det du ser til det vi vet?
I operativt politiarbeid er målet ofte å oppnå en felles situasjonsforståelse. Da dronene først gjorde sitt inntog i politiet, tenkte man kanskje at dette skulle bli lettere.
– Man hadde en tro på at dronen produserer solid og sann informasjon, forteller Lundgaard.
Tanken var at «nå kan vi se det som virkelig skjer uten å måtte snakke sammen!».
Men, sier Lundgaard, dronebilder gir ikke automatisk felles situasjonsforståelse.
- Hvordan bilder spres, med hvilken tilleggsinformasjon, til hvem og når, er avgjørende for resultatet, sier hun. Både kontekst («Hvorfor filmes det som filmes nå?») - og god muntlig kommunikasjon rundt bildene- («Forstår vi dette på samme måte?» «Er vi enige om at det er dette vi ser?») - er avgjørende for at dronen skal bidra til god oppgaveløsning, og ikke det motsatte.
For når informasjonen kommer fra droner, og tolkes av ulike aktører med ulike roller og ulike blikk, oppstår det lett misforståelser, forklarer Lundgaard. Hun peker på at politiet har manglet et felles språk for å beskrive det de ser, og at man derfor så seg nødt til å utvikle en observasjonsmanual. At denne ble 70 sider lang, sier jo noe om hvor utfordrende dette er, og viser at teknologi ikke erstatter menneskelig kommunikasjon – tvert imot, den gjør den enda viktigere.
Les mer om Jenny Maria Lundgaards droneforskning:
Lundgaard, J. M. (2025).: Seeing as One? Materialization and Distribution of the Police-drone Gaze. Nordic Journal of Science and Technology Studies,. 13(1). https://doi.org/10.5324/njsts.v13i1.5869
og
Lundgaard, J. M. (2023). Reassembling operative policing: The introduction of drones in the Norwegian police. International Journal of Police Science & Management, 25(3), 313-–323. https://doi.org/10.1177/14613557231184693