Statens pansrede neve

Av: Birgitte Ellefsen, førsteamanuensis Politihøgskolen

Mange peker på utdanningens betydning for det som nå skjer. Journalister kan fortelle oss at den gjennomsnittlige amerikanske politikadett sjelden har mer enn et halvt års utdanning, mens alle som vil bli politi i Norge, må bestå en treårig bachelorutdanning. Dessuten nyter norsk politi høy tillit i befolkningen, noe som gjør at folk er mer tilbøyelige til å etterkomme politiets påbud. Slik har det imidlertid ikke alltid vært.

100 år

I år er det hundre år siden Statens Politiskole ble etablert. Utdanningstilbudet i januar 1920 besto i et tre måneders kurs for erfarne politimenn, med hovedvekt på opplæring i etterforskning. For å få jobb som politikonstabel eller lensmannsbetjent krevdes det sjelden mer enn grunnskole og avlagt militærtjeneste.

I 1920 ble Norge rammet av en verdensomspennende økonomisk krise som varte til midten av 1930-tallet, og som ble ledsaget av arbeidskonflikter, demonstrasjoner, klassemotsetninger og politisk polarisering. Som i dagens USA ble statens voldsmonopol utfordret fra flere hold. Næringslivets organisasjoner finansierte den landsomfattende borgervernorganisasjonen Samfundsvernet, og arbeiderbevegelsen svarte med å etablere egne vernegrupper. For å "unngå å [måtte] ty til militær hjelp under ekstraordinære forhold, når den almindelig politistyrke ikke strekker til", opprettet regjeringen en statsfinansiert reservepolitistyrke på 100 mann, hvorav flere ble rekruttert fra Samfundsvernet. Dette førte til en serie heftige debatter på Stortinget, der arbeiderbevegelsens representanter kalte reservepolitiet for et "klassepoliti".

6 måneders grunnutdanning

I den stadig bitrere politiske striden øynet Norsk Politiforbund og Statens Politiskole en mulighet for økt satsing på politiutdanningen. I 1928 overtalte de regjeringen til å gi politiskolen midler til å etablere en seks måneders grunnutdanning for nyansatte politikonstabler og lensmannsbetjenter, mot at politiskolens elever overtok reservepolitiets funksjon. Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter kalte hestehandelen for en "pinne til politiskolens likkiste", og stemte etter dette imot enhver bevilgning til politiskolen. Drømmen om en fagutdannelse for politiet ble realisert på bekostning av politiets relasjon til arbeiderklassen.

Militært preg

Politiskolens funksjon som beredskapsstyrke la et militært preg på den fagutdanningen som ble etablert i 1929. Særlig vekt ble lagt på faget "massetjeneste", der elevene ble trenet i ulike angrepsformasjoner og bruk av batong og våpen. London-bobbyen, som under mottoet «policing by consent, not force» hadde vært rollemodell for norsk politi siden 1859, ble erstattet av det tyske "Schütspolizei", som var kjent for sin militære disiplin og resolutte håndtering av streikende og demonstranter.

Elevene ble rutinemessig rekvirert til reservepolititjeneste 1. mai og 17. mai, og ellers når det oppsto behov. Storlockouten i 1931 satte reservepolitiordningen på en særlig prøve. Ved Norsk Hydros utskipningsplass på Menstad i Telemark demonstrerte tusenvis av arbeidere mot arbeidsgiverens lockout og bruk av streikebrytere, og justisminister Lindboe (Bondepartiet) sendte reservepolitiet, inkludert 48 elever ved politiskolen, ned for å beskytte streikebryterne. Konflikten endte med et masseslagsmål med køller, stokker, vannslanger og steinkasting, og mange sårede blant både politi og demonstranter. Reservepolitiet flyktet, og regjeringen satte inn militæret.

Profesjonelt opprørspoliti

To dager senere vedtok de borgerlige partiene på Stortinget å etablere en statspolitistyrke som skulle fungere som et profesjonelt opprørspoliti. Statsminister Kolstad (Bondepartiet) hadde høye forventninger til statspolitiet, som han kalte "samfundets pansrede neve", og statspolitisjef Bernhard Askvig og hans fullmektige Jonas Lie sørget for at forventningene ble innfridd. Begge var forkjempere for et militarisert politi som slo effektivt og brutalt ned på opptøyer, og begge fikk ledende stillinger for den nazistiske okkupasjonsmakten i 1940–1945.

Politiskolens elever skulle være reservestyrke for statspolitiet, som ifølge arbeiderbevegelsen var et «gendarmeri» og en «hvitegarde» som snarere ville fremprovosere enn hindre opptøyer. Elevene måtte gjøre tjeneste når statspolitiet trengte forsterkninger, som for eksempel under melkestreiken i Porsgrunn i november 1933, da de håndterte demonstranter og publikum med krigshyl og kølleslag. Statspolitiets svært brutale arbeidsmetoder førte på sikt til at flere enn Arbeiderpartiet krevde nedleggelse av ordningen. Sommeren 1934 besluttet et enstemmig storting å avvikle statspolitiet, og dermed var politiskolens karriere som beredskapsstyrke et tilbakelagt stadium.

Ikke bare en utdanning

Hvordan kan denne historien hjelpe oss med å forstå det som skjer i USA i dag, og eventuelt bidra til at vi ikke havner i samme situasjon? Historien viser at utdanning er viktig, men ikke en hvilken som helst utdanning. Dersom vi vil ha et politi som ikke diskriminerer, som beskytter menneskerettigheter og demokrati, og som kun bruker fysisk makt når det er absolutt nødvendig og forsvarlig, må utdanningen legge til rette for utvikling av slik kompetanse. Kunnskaper, ferdigheter og holdninger skapes ikke over natten, og studentene må få anledning til å modne i den rollen vi ønsker at de skal beherske. En treårig bachelorutdanning med mulighet for ytterligere videreutdanninger og masterprogram, gjør dette mulig.

En utdanning kan ikke hindre politiet i å gjøre alvorlige feil. Derfor er det viktig å ha en utdanningsinstitusjon som er basert på kritisk og uavhengig forskning, og som er i stand til å videreutvikle og endre politiutdanningen når ny kunnskap tilsier at det er behov for det. Den beste garantien for dette er en utdanningsinstitusjon som ikke behandles som et underliggende beredskapsorgan, men som en høgskole med reell faglig frihet og selvstyre.

Artikkelen sto også på trykk som en kronikk i Klassekampen 6. juni 2020.