Ny master i politivitenskap - Etterretningsdoktrinen i praksis
Vi gratulerer Pam Victoria Gaarder med fullført master i politivitenskap. Gaarder har skrevet masteroppgaven «På hvilke måter kan man forstå hvordan Oslo politidistrikts valg av styring og prioritering etter etterretningsdoktrinen blir til i praksis?»
Published: 05/01/2022
Bakgrunn og problemstilling
Denne masteroppgaven tar utgangspunkt i politiets etterretningsdoktrine, som gjelder for hele norsk politi. Etterretning brukes i dag om forskjellige momenter, blant annet om aktiviteter, organisasjoner og produkter.
Etterretningsdoktrinen kan forstås som et ideal for hvordan etterretningsprosessen skal fungere, og i politiet kan man si at etterretningsprosessen starter med en ledelsesstyrt prosess kalt «styring og prioritering» - noe som gir inntrykk av at etterretningsprosessen er ledelsesstyrt.
Ettersom etterretning (som ofte kan sidestilles med noe hemmelig) skal brukes i hele politiet, og beskrive en prosess som skal vise hvordan politiet styrer og prioriterer hva slags kriminalitet politiansatte skal bekjempe, er det viktig for legitimiteten og tillitten til politiet å være mest mulig gjennomsiktig overfor borgerne om hvordan etterretningsprosessen kan forstås. Forskningsspørsmålet jeg skal belyse er: «På hvilke måter kan man forstå hvordan Oslo politidistrikts valg av styring og prioritering etter etterretningsdoktrinen blir til i praksis?».
Metode
Dataene som benyttes for å besvare problemstillingen er hentet fra 4 intervjuer med nøkkelpersoner i Oslo politidistrikt, og 2 observasjoner av prioriteringsmøter ved ulike enheter i samme distrikt.
Funn
Funn tyder på at etterretningsprosessen både er ledelsesstyrt, innhentingsstyrt og straffesaksstyrt, hvilket kan problematiseres med spørsmålet om hvem som egentlig bestemmer hva etterretning er i politiet og hvor prioriteringene egentlig kommer fra. Idealet i doktrinen sier er at prosessen skal være ledelsesstyrt, men praksis viser at prosessen også er styrt av kriminaliteten som har skjedd og innhentingsstyrt av praktikere ute i feltet.
Funn i denne studien viser også at valg mellom forskjellige alternativer i prioriteringsmøter begrenses fordi politiets etterforskningskapasiteter ikke er organisert for oppfølgingen av et uttalt forventet proaktivt arbeid om et kunnskapsbasert politiarbeid. Forut for ideen om ønsket effektivitet og kunnskapsgrunnlag i kriminalitetsbekjempelsen, ligger politiets reaktive organisatoriske struktur for å håndtere anmeldte saker og begått kriminalitet som blir varslet til politiet.
Spørsmålet som bør stilles er om politiet er rustet for en mer proaktiv dreining. Slik valg av prioriteringer gjøres i dag, vitner dette om at politiet er preget av en formell struktur som forutsetter reaktive valg, med innslag av proaktive initiativer som er innhentingsdrevet.