Kartlegging og analyse av uriktig anklage om voldtekt

Sammendraget er hentet fra oppgaven:

Bevist utover enhver rimelig tvil

Uriktige anklager om voldtekt er en alvorlig kriminalitetstype som det er forsket lite på i Norge, til tross for at voldtektssaker har blitt viet betydelig oppmerksomhet i den offentlige debatten, av politiet og i forskningssammenheng. Voldtekt og uriktig anklage om voldtekt befinner seg i hver sin ende av samme skala. I den ene ytterkanten er domfellelse for voldtekt, og i den andre domfellelse for uriktig anklage om voldtekt. I begge ytterkantene må anklagen være bevist utover enhver rimelig tvil, som er beviskravet i norsk strafferett. Skiftet skjer i det personen som er fornærmet i voldtektssaken, blir mistenkt for at anklagen er uriktig. Politiet skal i sin etterforskning søke å belyse hva som har hendt, både det som taler for og imot skyld for voldtekt og uriktig anklage om voldtekt. Denne typen saker er krevende, og bevissituasjonen er vanskelig. Hovedandelen av sakene i begge ender henlegges. Ved domfellelse for uriktig anklage om voldtekt har retten funnet det bevist at den fremsatte voldtektsanklagen var uriktig, og har skapt et uriktig grunnlag for straffansvar som har påført en annen en urettmessig siktelse eller domfellelse. En domfellelse for uriktig anklage om voldtekt, beviser også at det ikke har hendt noen voldtekt.

(In)konsistens

I mangelen på eksisterende kunnskap om forekomsten av uriktige anklager om voldtekt i Norge, har vi kartlagt anmeldte saker registrert i politiets straffesakssystemer. Kartleggingen viste at 343 anmeldelser om uriktig anklage gjaldt voldtekt i tidsperioden 2014–2019. Av disse, var 24 saker rettskraftig avgjort med frifinnelse eller domfellelse. Hovedandelen av sakene er henlagt på bevisets stilling, noe som trolig følger av den vanskelige bevissituasjonen i denne typen saker. Vi utførte en analyse av åtte domfellelser og to frifinnelser av uriktige anklager om voldtekt. Analysen viste at det var en stor variasjon av bevis som ble vurdert i rettens avgjørelse av skyldspørsmålet. Forklaringen til tiltalte var det ene beviset som ble vurdert i samtlige dommer og hyppigst vektlagt av retten. I rettens vurdering av tiltaltes forklaring ble særlig et moment vurdert; (in)konsistens. Vi har skilt mellom intern og ekstern (in)konsistens i tiltaltes forklaringer, og undersøkt hvilken betydning dette tillegges av retten og videre drøftet momentet opp mot forskning innen særlig traume- og vitnepsykologi. Bevisverdien av tiltaltes forklaring viste seg ikke alene å bli vurdert ut fra (in)konsistens, men inngikk i rettens helhetsvurdering av bevisførselen i saken.

Les fulltekst i PIA