Ransaking, sikring og beslag i data

Som det står i mandatet har det siden straffeprosessloven ble vedtatt i 1981, skjedd «en betydelig teknologisk utvikling som gjør det mulig å innhente store informasjonsmengder lagret på blant annet harddisker, minnepinner, SIM-kort og telefoner. Gjeldende regelverk er skrevet med sikte på beslag av mer tradisjonelle realbevis og er ikke tilpasset muligheten for beslag av store mengder digitalt lagret materiale. Dette har skapt en rekke praktiske og rettslige utfordringer, og Høyesterett har ved flere anledninger gitt uttrykk for at det er behov for en nærmere lov- eller forskriftsregulering av databeslag, jf. blant annet HR-2017- 111-A og HR-2018-699-A.»

Det er særlig ransaking og beslag hos advokater som har skapt problemer, på grunn av den absolutte taushetsplikten disse har. Da er det heller ikke lov å ta beslag for å sikre bevis. På den annen side må ikke loven være til hinder for at advokater som selv begår straffbare handlinger kan etterforskes. Dette var hovedproblemstillingen, men databevis i etterforsking viste seg å reise mange andre problemer også som utredningen behandler. Et viktig forslag er å opprette et sentralt tverrfaglig organ som kan følge utviklingen og sørge for at det straffeprosessuelle lovverket utvikler seg helhetlig i en ønsket retning. Utredningen peker på tema som utvikling av teknologi som ivaretar krav til forholdsmessighet, gitt at datamengdene som sikres er svært store; lagringsproblematikk; rettslige gråsoner og etiske dilemma som følge av at lovverket ikke kan forventes hele tiden å henge med. Et nasjonalt tverrfaglig rådgivende organ vil kunne fylle en viktig funksjon på området.

Fulltekst i PIA