Bør en tiåring varsles når hun chatter med en mann på 50?

Av Silje Pilberg

Tiåringen tror hun chatter med en like gammel gutt. Han skriver at hun virker søt, kanskje de kunne bli kjærester. Kan hun sende et bilde? Ett til? Og kanskje et uten undertøy?

Med bilder i sin besittelse, har han overtaket. Han ber henne gjøre ting med seg selv og filme det med webkamera. Hvis ikke legger han ut bildene på nett.

- Dette skjer ofte med norske barn. Noen tvinger også barna til å møtes fysisk, sier Inger Marie Sunde, jussprofessor ved Politihøgskolen.

Teknologien finnes

Nettovergrep er én av flere typer kriminalitet der vanlig politipatruljering i gatene ikke er nok. Det kan imøtegås på flere måter.

For eksempel kunne man lage et filter som varsler den mindreårige når hun eller han antakelig chatter med en voksen.

- Et varslingsfilter ville gi barnet mulighet til å velge. Vil han eller hun ta sjansen på å fortsette samtalen? Teknologien finnes, og politiet burde pushe på for å få det utviklet, mener Sunde.

Samme regler som på gaten

Problemet er bare: I dag finnes det ikke noen overordnet strategi, og heller ikke en tilpasset lovgivning, for politiets arbeid på nett. De samme retningslinjer gjelden enten du er nettpoliti eller gatepoliti. Selv om verdenene er forskjellige.

Det betyr for eksempel at det skal være to politifolk per tusen innbyggere - på nett, som på gaten. Eller at politiet alltid skal være åpne om hvem de er, med mindre de jobber undercover mot et utvalgt miljø.

Det betyr også at det finnes muligheter som politiet ikke benytter: enten fordi de ikke kan innenfor gjeldende regelverk, eller fordi det ikke finnes noen strategi for hva politiet ønsker å oppnå på nett.

Vanskelig å bli noe mer enn i dag

Ved utgangen av 2019 skulle alle norske politidistrikter ha en nettpatrulje. Slike patruljer innhenter informasjon fra publikum via sosiale medier. De brukes også til informasjon fra politiet og ut, for eksempel under festivaler.

Potensialet er mye større, mener Sunde.

- Men under gjeldende lovgivning og regelverk er det vanskelig for nettpatruljen å bli noe særlig mer enn den er i dag, sier hun.

Med et mer tilpasset lovverk kunne politiet for eksempel raskere fjerne ulovlige nettsteder der det omsettes narkotika.

- En side ville fort kunne poppe opp igjen et annet sted, men ved å være tett på og reagere raskt, kunne politiet stoppe virksomheten. Markeder blir ikke effektive hvis de må flytte seg hele tiden, sier Sunde.

Slik kan man imidlertid ikke arbeide i dag, fordi lovverket både er uklart og omstendelig, mener hun.

Samtykke gir muligheter

I håndteringen av nettovergrep er ikke problemet lovverket, men derimot en manglende overordnet strategi, ifølge professoren.

- Når det gjelder forebygging på internett må politiets første tanke være: Hva bør vi gjøre direkte selv, hva bør andre gjøre og hvordan kan vi stimulere til å iverksette tiltak? Jeg tror at politiet har et stort uutnyttet potensiale der.

Særlig er mulighetene store der politiet kan få samtykke, mener Sunde. For eksempel kan foreldre gi samtykke til en varslingstjeneste for barn i nettsamtaler. Sunde har mer tro på den type løsninger enn at politiet fremmer krav om økt overvåkning.

"Sweetie" fant 1.000 overgripere

Det nederlandske "Sweetie"-prosjektet er et annet eksempel på hvordan politiet kan jobbe mot overgrep. Her opererer politiroboter selvstendig på sosiale medier og pratekanaler under fiktiv profil som en tiårig jente.

Når Sweetie kommer i kontakt med en mulig overgriper, logger hun kommunikasjonen automatisk sammen med de elektroniske sporene. Hun kan også gi personen en advarsel og oppfordre til å søke hjelp.

I prosjektets innledende fase i 2013 identifiserte Sweetie 1.000 overgripere i løpet av ti uker, noen av dem var norske. 76 av de 1.000 ble senere domfelt. Dette skjedde på en tid da det ennå bare fantes seks domfellelser for nettovergrep i verden.

Ifølge Sundes studier ville lovverket tillate en Sweetie styrt fra Norge. Om det allerede finnes, vet hun ikke. Denne typen undercover-virksomhet følger et annet lovverk enn nettpatruljene, som i dag bare skal forebygge nye lovbrudd.

To per 1.000 eller 1.000 per to?

Det store spørsmålet er imidlertid: Er det adgang til å sette ut mange "Sweetier" på en gang? Kan man sette ut så mange at politiets kapasitet på nett øker, i forhold til det politiet kan gjøre manuelt? Grunnleggende handler det om hvordan samfunnet gjennom demokratiske prosesser sikrer seg mot overdreven kontroll og overvåking, ifølge Sunde.

- Politikerne har bestemt at vi skal ha to politifolk per 1.000 innbyggere. På nett kan vi teoretisk sett både ha to per innbygger og 100 per innbygger. Teknologien kan effektivisere, men resultatet kan bli et så omfattende politinærvær på nett at det demper ytringsfriheten og går personvernet for nær, sier Sunde.

Da kan vi få et helt annet ytringsklima på nett enn i det fysiske samfunnet. Den risikoen må vi være obs på, mener hun.

- Her har vi en del ting å diskutere. Vi ønsker ikke et samfunn der vi blir sett på bestandig.

Politiet kjenner kriminalitetsbildet på nett. Det er viktig å avklare hvordan de kan bidra til å utvikle teknologiløsninger som setter borgerne i stand til å beskytte seg selv, og hvilke handlinger på nett som bare politiet kan tillates å utføre, legger Sunde til.

Etterlyser offentlig debatt

Inger Marie Sunde tror at dagens nettpatruljer vil bli utviklet videre. Det er en naturlig følge av politiets overordnete strategi som først og fremst går ut på å forebygge kriminalitet. Men hvilke rammer dette bør skje innenfor er i dag svært utydelig, ifølge professoren.

- Man må spørre seg hva som menes med politiets åpenhet på nett, hva som er formålet med å være der og hvordan man tenker seg teknologibruken framover, mener hun.

Sunde etterlyser en diskusjon om disse spørsmålene. Politidirektoratet og lovgivere må følge opp, mener hun.

- Jeg tror at politiet tjener på en offentlig debatt. Alle vil ha et trygt samfunn, men hvis det innebærer så mye politi at man føler seg ufri, tåler man heller noe kriminalitet, sier Inger Marie Sunde.