Stor utvikling i avhørsteknikker har ført Norge til verdenstoppen

Av Silje Pileberg

Før 1990-tallet fikk norske etterforskere ingen formell opplæring i avhør av verken barn eller voksne.

I dag framhever Europarådets torturkomité norske avhørsmetoder som eksempel til etterfølgelse for andre land i Europa. Dessuten: Denne våren leverer en internasjonal styringsgruppe et dokument til FN der de samme metodene anbefales som globale prinsipper. Norsk politi har hatt en sentral rolle.

– Det har skjedd en imponerende utvikling i Norge, men det finnes fortsatt ting å jobbe med, sier høgskolelektor Kristina Kepinska Jakobsen ved Politihøgskolen, som de siste årene har studert norske politiavhør i sin doktorgrad.

Ville bekrefte en hypotese

Den norske suksesshistorien begynner i 1993. Da publiserte spesialpedagogene Åse Langballe og Kari Trøften Gamst en analyse av norske dommeravhør av barn. De fant en rekke svakheter, blant annet at avhørerne ofte ønsket å få bekreftet en hypotese.

– Barnets forklaringer i avhør, ble avbrutt. Det var en ledende avhørsstil der etterforskeren stilte spørsmål og barna skulle svare, sier Jakobsen. 

Ifølge Langballe og Gamsts doktoravhandling fra 2004, førte denne avhørsstilen til at både barnets og den mistenktes rettssikkerhet ble satt i fare. 

– Måten et avhør gjennomføres på, har stor betydning for hva den avhørte forteller, enten det er barn eller voksne. Det kan også bety mye for tilliten til politiet. 

Utvikling av avhørsmetode for barn

Sammen med en gruppe etterforskere prøvde de to spesialpedagogene ut en metodikk som var mer tilpasset barnet. Etterforskerne var nå mer lydhøre og lot barna fortelle fritt. De lot barna snakke ferdig før de skiftet tema. Også metakommunikasjon ble viktig: å kommunisere om kommunikasjonen, for eksempel ved å fortelle barnet hva som skulle skje.

Metodikken fikk navnet Den dialogiske samtalemetoden (DCM) og benyttes i dag ved tilrettelagte avhør av barn mellom seks og 16 år i Norge. Alle som skal avhøre barn eller andre særlig sårbare fornærmede og vitner, må ha gjennomført studiet «Tilrettelagte avhør av barn».

Ifølge Jakobsen er det mange likhetstrekk mellom dagens avhørsmetoder for barn og voksne.

Vant til at voksne vet mer

– Men barn forstår enda mindre av premissene for avhør. De er vant til at voksne vet mer enn dem og er derfor mer sårbare for påvirkning.

I tillegg har de mange grunner til at de ikke ønsker å fortelle om vold eller overgrep, forklarer hun.

– De kan ønske å beskytte noen, de kan føle skyld, skam og frykt, og de forstår ikke alltid hva som har skjedd. De kan også mangle ord og begreper for å beskrive seksuelle overgrep.

Ekstra sårbare grupper

De siste årene har Tone Davik, politioverbetjent og fagspesialist innen tilrettelagte avhør i Kripos, ledet metodeutviklingen av sekvensielle avhør av barn under seks år. Den samme metoden brukes for sårbare voksne, som personer med en psykisk utviklingshemming.

DCM har da blitt utvidet, slik at avhørene forberedes grundigere og har flere sekvenser. De har også en pause med veiledning fra ansatte ved barnehusene, som politiet samarbeider med. Avhøret tilpasses også bedre til det enkelte barn.

Dette temaet undervises i studiet «Tilrettelagte avhør av særlig sårbare personer» ved Politihøgskolen.

Det som nå mangler, er ifølge Jakobsen en metodikk tilpasset barn og personer med utviklingshemming som er mistenkte for kriminalitet. Dette har Riksadvokaten og Politidirektoratet nå satt ned en arbeidsgruppe for å jobbe videre med. 

– For disse barna finnes det ingen særskilte regler, ingen tilpasset metodikk eller opplæring. De har falt mellom to stoler.

Mer åpne avhør også av voksne

Utviklingen i avhør av voksne har flere paralleller til utviklingen i barneavhør. Her ble avhørsmetoden Kreativ utviklet i Norge av Asbjørn Rachlew og hans kollegaer i Oslo Politidistrikt. Det første kurset ble holdt i Oslo i år 2000 og året etter overført til Politihøgskolen. Metoden var inspirert av den britiske avhørsmetoden Peace.

Mens DCM ble utviklet for barn som var vitner, gjelder Kreativ for alle, både siktede vitner og fornærmede. Men litteraturen og opplæringen har handlet mest om avhør av mistenkte, sannsynligvis fordi både Peace og Kreativ ble utviklet som følge av en rekke rettsskandaler der mistenkte hadde avlagt falske tilståelser.

– Kreativ-metoden tok et oppgjør med tilståelsesbaserte teknikker, der avhører prøver å finne en bekreftelse på at personen er skyldig. Psykologisk sett er det naturlig å ønske å bekrefte en hypotese, men hvis man i stedet prøver å avkrefte den, låser man seg ikke. Da leter man aktivt etter muligheten for at den siktede er uskyldig, sier Jakobsen. 

Ifølge lovverket skal etterforskere være objektive, og metodene i Kreativ er utviklet for å hjelpe avhørerne å etterleve dette kravet. De skal samle informasjon og forholde seg åpne til hva som kan ha skjedd. Metoden legger også vekt på hvordan minnet fungerer og hvordan avhører kan hjelpe den avhørte å huske.

For sent for Baneheia

Det var Birgitte Tengs-saken fra 1995 som førte til at tre etterforskere, blant andre Asbjørn Rachlew, ble sendt til Storbritannia for å få videreutdanningen innenfor rettspsykologi og lære om Peace. Kreativ ble utviklet i etterkant av dette.

Tilståelsen fra Birgitte Tengs fetter ble sett på som tvilsom, og i lagmannsretten ble han frikjent. Likevel ble han dømt til å betale erstatning til offerets familie. Fetteren og hans familie har senere fått erstatning i flere rettsinstanser.

Det har også blitt reist tvil om andre viktige norske dommer. Da det vinteren 2021 ble klart at Baneheia-saken fra år 2000 skulle gjenopptas, skrev Asbjørn Rachlew en kronikk i VG der han påpekte at Kreativ var blitt etablert for seint. Opplæringen ble først obligatorisk i 2004, og de som avhørte de dømte i denne saken hadde ingen opplæring i denne forskningsfunderte avhørsmetoden. 

«Det er trist på alle måter. Ikke minst fordi vi aldri vil få vite hva Jan Helge Andersen ville ha svart, dersom han hadde blitt avhørt med moderne avhørsmetoder,» skrev Rachlew.

Tidligere fikk etterforskere i distriktene kursing i Kreativ-metoden av instruktører som hadde fått sin opplæring ved Politihøgskolen. Kurset var obligatorisk for de som søkte videreutdanning innen etterforskning.

I dag tilbys disse kursene fortsatt, men siden 2012 har Kreativ-metodikken også vært del av bachelorstudiet ved Politihøgskolen. Ifølge Jakobsen kan kurset likevel være nyttig, blant annet fordi deltakerne får mye praktisk ferdighetstrening.

Kritikk avler fremgang

Asbjørn Rachlew er med i den internasjonale styringsgruppen som FN har satt ned. De samme prinsippene, metodene og teknikkene som norsk politi har jobbet med de siste 20 årene, skal nå komme kollegaer verden over til gode.

– Jeg tror at en viktig grunn til at Norge har kommet så langt, er at landet har en politihøgskole, ikke en politiskole som de fleste andre land. Dette stiller høyere krav til utdanning, forskning og utvikling, sier Jakobsen. 

Blant annet tilbyr Politihøgskolen et erfaringsbasert masterstudium i etterforskning, der flere studenter har skrevet oppgaver som er med å videreutvikle avhørsfaget.

Høgskolestatusen gjør også at andre – som journalister og forskningsmiljøer – kan forholde seg mer kritisk til politiet. I Jakobsens hjemland Danmark er for eksempel avhørsmodellen SAKA hemmelig.  

– Også saker i domstolen debatteres på en helt annen måte i Norge enn i Danmark og en del andre land. Diskusjonene rundt Birgitte Tengs-saken, og hva de har ført til, viser hvor viktig offentlig debatt kan være.

Les mer om Kristina K. Jakobsens studier:

Objektivitet i avhør. Avhør av fornærmede i straffesaker i Norge

Empathy in investigative interviews of victims:How to understand it, how to measure it, and how to do it?

Trauma-exposed young victims: possibilities and constraints for providing trauma support within the investigative interview

Bli bedre kjent med Kristina K. Jakobsen