- Ikke alle rusmisbrukere i fengsel får det tilbudet som de har krav på

Av: Silje Pileberg

I den nye rusreformen har en ekspertgruppe foreslått å avkriminalisere bruk av narkotika. De vil også gi rusavhengige tilbud om behandling i stedet for straff. Reformen skal behandles av Stortinget våren 2021.

Forsker Janne Helgesen ved Politihøgskolen er spent på om reformen vil påvirke behandlingen av innsatte som bruker narkotika under soning. Denne gruppen utgjør en stor andel av norske fanger.

- Det store spørsmålet blir om myndighetene er villige til å gi innsatte samme muligheter som andre borgere, sier hun.

Idealet er mestring av problemene

I doktorgraden sin har Helgesen studert det tilbudet innsatte i dag får i norske rusmestringsenheter. 13 norske fengsler har fått slike enheter de siste årene.

Idealet er ikke nødvendigvis rusfrihet, men at rusavhengige skal få sette egne endringsmål. De skal også få støtte og hjelp slik at de bedre kan mestre egne problemer, samt oppnå kontroll og selvstyring i eget liv.

De innsatte må søke om å få plass, og rundt halvparten av søkerne får det. Når de først har fått plass skal de imidlertid ha litt flaks for å komme til en enhet der de får god støtte, ifølge Helgesen.

Store forskjeller mellom enhetene

- Den store variasjonen jeg ser, er problematisk. Noen fengsler lykkes, andre lykkes dårligere, og det er ikke nødvendigvis flaggskipene i norsk kriminalomsorg som har de beste enhetene. De materielle forholdene i fengslene ser ut til å ha lite å si, sier Helgesen.

Hun har gjennomført deltakende observasjon ved fem rusmestringsenheter, alle med høyt sikkerhetsnivå. Hun har også intervjuet 72 personer. Av disse var 29 innsatte, mens resten var ansatte og ledere helt opp til ministernivå.

Helgesen så at hun kunne plassere de fem rusmestringsenhetene i tre grupper. Den første gruppen har hun kalt "venterommet".

Får ikke være med å bestemme

- Dette er den klassiske fengselsenheten. Her er det en restriktiv fangebehandling med mye kontroll. Innsatte opplever lite myndiggjøring, sier Helgesen.

Innsatte har samme pasient- og brukerrettigheter som andre borgere. De skal gis en aktiv rolle i egen rehabiliteringsprosess og få være med på å få utforme tilbudet. De skal også ha mulighet for progresjon i soningen, for eksempel ved hjemmesoning eller ved at de får sone deler av straffen i en behandlingsinstitusjon. Dette er ment å bedre tilbakeføringen til samfunnet.

Men de innsatte som havner på "venterommet", opplever hverken å ha mulighet til å påvirke egen rehabiliteringsprosess, soningstilbudet eller egen soning videre.

- Dette er et institusjonelt svik mot en gruppe som ønsker å gjøre noe med problemene sine og som er lovet reell hjelp til dette, mener Helgesen.

Noen får bestemme mer

Den andre enhetstypen hun finner, har hun kalt "slusa". Her får de innsatte et bedre tilbud. De får i stor grad bestemme egne endringsmål, og det individuelle tilbudet skreddersys den enkelte.

Ønsker du å ruse deg på lørdager, eller å bruke lettere rusmidler når du løslates, legges det til rette for å jobbe mot det.

Enhetstypen er likevel ikke optimal, blant annet fordi relasjonene mellom innsatte ikke blir trygge nok.

- Mye av rehabiliteringstilbudet er gruppebasert. Men siden de ikke tør å åpne seg opp mot hverandre, får de lite utbytte av gruppene. De er for eksempel redde for at det de forteller kan bli brukt mot dem.

Stoler ikke på de ansatte

De innsatte på "slusa" stoler heller ikke på alle ansatte. De unnlater å gi tilbakemeldinger som kan føre til forbedringer, fordi de er redde for at det skal få negative konsekvenser. En av dem sa det slik:

"Ansatte spør om meningene våre, men jeg tør ikke risikere noe for egen del. Du må bare svelge ting du ikke liker og legge det bak deg. Du går på en knivsegg. Det beste er å innordne seg og holde kjeft".

Innsatte er også usikre på om endringene de gjør vil bety noe for deres videre soningsforløp.

- De investerer mye i endringer. Men disse enhetene får ikke nok støtte av fengselsledelsen, og da kan det hende at endringene likevel ikke får noe å si, sier Helgesen.

Flere ønsker et felles mål

Den siste enhetstypen Helgesen har funnet, kaller hun «kollektivet». Her får de innsatte både behandling og rehabilitering, og de opparbeider høy tillit til med-innsatte og ansatte. Det de gjør, betyr noe for det som skjer senere. Fengselsledelsen er en støttespiller.

Imidlertid jobber "kollektivet" for full rusfrihet for alle på sikt, noe som bryter med idealet om at de innsatte skal sette sine egne mål.

- For en del innsatte ser det ut til å være viktig med faste strukturer og et kollektivt mål. De er villige til å underkaste seg den typen regimer. Kanskje er det også slik at de ønsker den tryggheten og forutsigbarheten det gir, sier Helgesen.

Dette er den typen enhet de innsatte opplever som den beste.

- Spørsmålet er hva som skjer når de kommer ut og ikke har den typen fellesskap lenger. Selv om de innsatte liker denne enhetstypen best, er det ikke sikkert at det er her man opplever mest varig endring.

Den tradisjonelle kontrollen fortsetter

Ifølge Helgesen har noen av fengslene et godt tilbud. De tilrettelegger både for medbestemmelse hos de innsatte og et samarbeid mellom ansatte og innsatte som ligger nært opp til ambisjonene.

- Men der man ikke lykkes, skaper man et tilbud der kontrolltrykket på de innsatte øker.

Samtidig som de innsatte forventes å kontrollere seg selv i større grad, fortsetter den vanlige fengselskontrollen, for eksempel gjennom urinprøver og strenge reaksjoner på uønsket atferd.

Helgesen mener at dette er problematisk.

- Denne gruppen har mange levekårsutfordringer. De ønsker en endring, men det oppnår de ikke hvis de motarbeides. Skal rusavhengige innsatte klare å skape endringer i eget liv, trenger de tro, håp og støtte.

Fakta

Intervjuer av innsatte og ansatte.

• 72 personer ble intervjuet. 29 var innsatte på rusmestringsenheter. De andre var ansatte på enhetene eller ledere oppover i systemet.
• Ansatte på rusmestringsenheter kan være psykologer fra spesialisthelsetjenesten, fengselsbetjenter eller miljøarbeidere. Psykologene er ansatt i helsetjenesten utenfor, mens de andre er ansatt av fengslene.
• Ifølge avhandlingen preger ansattforholdet dynamikken i enhetene. For eksempel får fengselsbetjenter større handlingsrom og våger å bryte regler. Psykologene har en større tendens til å slutte hvis noe ikke fungerer. Dette kan gi lite kontinuitet og påvirke innsatte negativt.